- 1 day ago
- 2 min read
Pulp Fiction – anmeldelse fra en skeptiker som ble overbevist
Jeg gikk ikke inn i å se denne filmen med noen forventninger om å like den – faktisk var jeg ganske negativt innstilt. Dette er nok ikke min type filmsjanger, men jeg må ærlig innrømme at jeg ble positivt overrasket. Som en millennial "snowflake" ble jeg flere ganger rystet av dialogen som kom ut av noen av karakterenes munn. Det er mye «hverdagsrasisme» her, og det føles ganske mørkt og ubehagelig å se tilbake på 90-tallet med det perspektivet.
Scenen hvor Mia Wallace tar en overdose ved å sniffe heroin, og hvordan de prøver å redde henne med en sprøyte rett i hjertet, var ekstremt ubehagelig å se på. Den var rystende, men jeg forstår godt hvorfor akkurat den scenen har blitt så ikonisk. Kjellerscenen med Butch var også vanskelig å se på. For min del var Butch sin storyline generelt ganske kjedelig og føltes unødvendig – jeg var mest redd for at filmen skulle avslutte med ham og at jeg ikke skulle få vite mer om Jules.
Historien med Mia og Vincent var grei, men føltes litt lang og lite engasjerende. Det skjedde ikke så mye som utviklet karakterene eller drev filmen fremover. Jeg likte Jules veldig godt, og synes det var synd at hans storyline føltes litt forhastet – han er en interessant karakter, og det er uheldig at han bare er med i starten og slutten av filmen.
Alle karakterene i filmen er ganske ufyselige i handlingene sine, og kanskje nettopp derfor ender man opp med å like dem som personer. Det gir filmen et ekstra lag med spenning – man vet aldri helt hvor man har dem. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt forstår hva målet eller budskapet med filmen er. Kanskje er det et forsøk på å gi oss «vanlige folk» et slags innblikk i livet til leiemordere og kriminelle – og at midt mellom skyting, overdoser og kjellervoldtekter, så er de faktisk som deg og meg. (Nesten, da.)
Så, hva likte jeg egentlig med filmen? Ikke nødvendigvis selve spenningen eller all volden – men kontrasten mellom det og dialogen, spesielt mellom Jules og Vincent. De snakker om helt hverdagslige, kjedelige ting både før, under og etter de gjør sykt kriminelle ting. Det minner oss litt på at kriminelle også er mennesker med meninger om cheeseburgere og fotmassasje. Det er akkurat denne kontrasten mellom handling og samtale som gjorde hele filmen for meg.
Jeg har fått beskjed om å nevne at jeg bare har sett filmen én gang, og at det kanskje ikke er nok for å «forstå» den fullt ut – men jeg velger likevel å gi den 7 av 10 stjerner. Takk til alle som anbefalte (les: tvang) meg til å se den – det var overraskende verdt det.
Hadet bloggen!